Norske bridgespillere gjør det som regel godt overalt hvor de stiller opp. Det ble en formidabel suksess i EM for nasjonslag, bra resultater også i ungdomsmesterskapene som fulgte, men i US Summer Nationals var det imidlertid ikke helt så bra som vi har vært vant med. Denne gangen var det imidlertid færre norske med «over there» enn vanlig.
Da lagturneringen Chairman’s Cup i Sverige ble avsluttet forleden fortalte vi her i bloggen om norsk 2.plass, og et norsk lag til som kom helt til semifinalen, men de ble slått ut der. I tillegg til de sterke prestasjonene ble det faktisk et annet norsk lag som ble nr. 3 totalt. At det går an skyldes systemet i Chairman’s, en bonuscup for de som er slått ut i utslagsrundene – et slags andre «liv».
I de fleste andre andre internasjonale lagturneringer blir tredjeplassen avgjort mellom de to tapende semifinalistene, eller noen steder deler de to lagene 3.plassen. Men ikke i Chairman’s, der spilles altså denne bonuscupen som gjør at selv om man er slått ut tidligere kan man bli nr. 3 hvis man går ubeseiret gjennom bonuscupen.
Det norske laget som kalte seg General Valpolicella ble slått ut i Round of 16. Men i den følgende bonuscupen tapte de ikke en eneste kamp og fikk dermed til slutt 3.plassen, delt med det svenske laget som før de gikk inn i bonuscupen ble slått ut i semifinalen av det norske laget med Herland, Skimmeland, Bjørkan og Våge som ble nr. 2 til slutt.
På det norske laget som kom tilbake via bonuscupen spilte Ove Andersbakken, Villiam Ovesen, Arve Farstad, Svein Aril Naas Olsen og Jonny Hansen, og i siste del av turneringen fikk de med seg svenske P. Bertheau. I siste bonuskamp som måtte vinnes møtte de sine landsmenn på Underberg BC som altså tidligere røk ut i semifinalen (Evenstad, Forfot, Lunna, Karlberg og Fyrun). Det ble en jevn affære. Her er et avgjørende spill:
Dette er et typisk spill hvor det blir kamp om kontrakten, for den ene siden har veldig fin hjertertilpasning, den andre spartilpasning, og begge parene har flott fordeling. Da er det aldri helt sikkert hvor tidlig man skal gi seg.
General Valpolicella fikk som N/S spille 5 hjerter udoblet. Der er det enten en eller to bet, alt etter om man tar hjerterfinesse over kongen eller topper med elleve trumf til sammen. Finessen ble tatt, kun en bet, Ø/V +50.
Ved det andre bordet var Ovesen-Andersbakken med til 5 spar som Ø/V, og syd som hadde åpnet med 1 hjerter doblet kontrakten. Som en raskt kan se er det kun to rutertapere, men kløveren må tippes – normalt et ekkelt valg når man har ni stykker i fargen og mangler damen. Finesse eller toppe?
Det ble imidlertid ganske greit for Ovesen da han ventet med kløvervalget så lenge som mulig, og da var det plutselig ikke noe valg lenger! Syd hadde jo åpnet med 1 hjerter, og utover i spillet fant spillefører ut at syd også hadde tre spar, og fire ruter. Sammen med femkorts hjerter er det tolv kort, og da blir det kun igjen en kløver på han. Så esset fulgt av liten til finesse ble til en markert finesse, elleve stikk og +650. Spillet ga dem 12 IMP, og deres siste kamp som altså ga dem 3.plassen totalt ble vunnet med 8 IMP.
