I Memphis Tennessee går det amerikanske vårmesterskapet mot slutten og avsluttes søndag amerikansk tid.
De norske spillerne som er over dammen for å spille bridge deltar i de siste turneringene, og det kan fort bli noen fine norske resultater på søndag.
Lag Rosenthal med tre nordmenn på laget hang med lenge i VANDERBILT, men de røk ut i kvart’en. De har kvallet for finalerundene i JACOBY SWISS TEAMS (monrad) som består av 54 lag. ROSENTHAL lå som nr. 8 før søndagens spilling.
Elisabeth og Sofie Sjødal er på et damelag med en amerikansk dame og tre danske spillere i WOMEN’s SWISS TEAMS. De kvallet som nr. 2. I den finalen spiller også Ann Karin Fuglestad på et lag med amerikanske og polske spillere. De ligger på 7. plass blant de 16 kvalifiserte lagene. Dessuten er et lag med to amerikanere og Maren Idland Sægrov – Erleta Plana klare for finalerundene etter 14.plass før søndagens spilling.
VANDERBILT er ferdigspilt, og det ble seier til lag FLEICHER med to franske, to italienske og to amerikanske spillere. De avanserte fra semifinalen med seier over ZIMMERMANN. I finalen ble det seier over WOLFSON som er laget som slo ut «norske» ROSENTHAL i kvartfinalen.
Vi skal se på et spill fra siste sett i finalen hvor WOLFSON forsøkte alt de kunne for å ta inn vinnerlagets ledelse. I det spillet ble det forskjellige kontrakter ved de to bordene, eller veldig forskjellige kontrakter må det være lov å si. Ved det ene bordet ble det en liten delkontrakt som er temmelig sjelden med den tilpasningen de har. Meldingene i dette spillet inneholder et slags prinsipp i en meldesituasjon, et prinsipp jeg er forskjemper for. Denne gangen ble det enorm suksess ved å fravike det prinsippet selv om suksessen kom av en helt annen grunn en det argumentet mange spillere bruker for gjøre det motsatte av hva jeg mener er rett i det lange løp.
Alle er i sonen og syd er giver. Ta nord sine kort og bestem deg for en melding idet makker på syds plass åpner med 1NT.
Mange passer på en 1 grand med slikt. Jeg tror ikke det er best i det lange løp, selv om de som ofte gjør det argumenterer hver gang med «men hva om makker har to små spar» og lignende ting. Joda, makker kan ha det, men hvor ofte? Selv hevder jeg at å overføre vil være best i det lange løp og gjør det alltid. Vel, alltid? Prinsipper og leveregler følger man jo, helt til man ikke følger dem... Må vel være så ærlig å innrømme at jeg har passet med slikt jeg og, men som regel i parturnering.
For å ikke være for rigid kan man vel ha en viss forståelse for Ekenberg (nord) sin pass i stedet for å overføre til 2 spar. Han har helt flat hånd og et par konger, så 1NT kan spille bedre enn sparkontrakt med de kortene. Men å si pass ble rett av en helt annen grunn enn det med at 1NT kanskje spiller bedre enn 2 spar. Slik så hele spillet ut:
Litt merkelig, N/S spilte altså 1NT med tikorts marjortilpasning.
Etter liten kløver ut mot 1NT hadde Fredric Wrang sikret åtte stikk på mindre enn åtte sekunder, og han endte opp med ni stikk. Han vant første stikk med kløver konge, tok sparfinesse, spilte seg over på ruter konge og tok nok en sparfinesse. 5+0+2+1 = 8 var sikret, og da han spilte liten kløver mot nord mot slutten la vest liten og svensken hadde ni stikk, N/S + 150.
Hvorden er det med sparkontrakt? Det kan nok bli ti stikk, men i teorien kan Ø/V hente to hjerterstikk, kløver ess og to kløverstjelinger, fem motspillstikk. I praksis kommer sikkert ruter ut. Spillefører vinner med kongen og tar sparfinessen. Siden sparen sitter 3-0 må han forsøke å komme seg over til nord for å ta nok en sparfinessene. Så han spiller kløver, og da må vest hoppe på med kløver ess og gi øst stjeling, hvis ikke blir det ti stikk. Det motspillet er ikke lett å se (han ser ikke syds kort), men finnes det blir det kun åtte stikk.
Det var imidlertid ikke N/S som hadde høyeste kontrakt i dette spillet! Ved det andre bordet gikk meldingene slik:
Ved det bordet overførte altså nord til spar. Det ser jo ikke ut som motparten skal kunne ha så mye i kortene her? Men det fikk uante konsekvenser og et resultat nord neppe kunne ha forstilt seg.
Øst hadde veldig gode verdier mot den hånden han så for seg og kunne forvente hos vest etter den opplysende doblingen i faresonen så høyt som mot syds 3 spar (superaksept av nords overføring). Øst viste først hjerteren og foreslo 5 ruter over nords 4 spar. Nord doblet naturlig nok 5 ruter etter at vest passet på det forslaget.
Syd spilte ut kløver til esset. Derfra spilte Berkowitz nokså eksakt på merket. Han trumfet en kløver i andre stikk, så hjerter til knekten og nok en kløver til stjeling. Det ble spilt hjerter til esset og en fjerde runde kløver til trumf hos øst (nord kastet en spar). Vests femte kløver var dermed godspilt, men han begynte å bli kort og rar i trumf. Han spilte han ruter 10 som gikk til nords konge. Derfra kom angrep med spar gjennom kongen til syds knekt som ble trumfet hos vest. Det kunne blitt ubehagelig om trumfen satt 3-1 fra start, for spillefører hadde nå kun igjen to trumf hos vest og en hos øst, og N/S hadde fortsatt igjen to trumf.
Nå ble den godspilte kløveren spilt mens både nord og syd satt igjen med en trumf hver! Om nord setter i trumfsyveren trumfer øst over, og det blir det samme hva syd gjør. Trumfer han og over øst er jo trumfen ute. Nord satte imidlertid ikke i trumfen sin, og øst kastet spar. Det hjelper ikke forsvaret om syd trumfer med esset. Så han trumfet heller ikke, men da kunne spillefører fortsette med hjerter som nord fulgte farge på, og det hjelper heller ikke forsvaret om syd trumfer med esset nå heller. Så det hjerterstikket ble også vunnet. Men nå måtte det spilles trumf, og da de gjenværende trumfene var fordelt 1-1 ble det bare det det stikket og det tidligere trumfstikket for kongen til N/S.
Elleve stikk i 5 ruter doblet altså, +750 til Ø/V i et spill hvor lagkameratene hadde +120 som N/S ga 14 IMP til WOLFSON. Men det kanonresultatet hjalp altså ikke, for FLEISHER vant til slutt kampen med 39 IMP.
