Under NZ bridge Congress spilte undertegnede av flere årsaker på et lag som egentlig ikke hadde så store forhåpninger, dog et brukbart lag. Det opprinnelige laget ble svekket pga. at en sterk spiller som skulle ha spilt ikke kom seg tilbake til NZ i tide, og to andre spillere ble syke under festivalen! Reserver måtte hentes inn.

Det gikk likevel ganske bra, vi greide «cut’en» og kom oss til utslagskampene (R of 16), og vant første KO-kamp før det ble brutalt slutt i kvartfinalen.

Jeg skylder på ingen måte på mine lagkamerater, for de var ganske gode mesteparten av tiden. Men i det første settet i kvart’en som jeg slapp å spille fordi jeg holdt et lite foredrag for begynnere på morgenen spilte laget vårt svakt.

Etter det settet var på en måte kampen over, for vårt lag lå under med 0-68! Ooooops...

Det nevnte foredraget handlet om hva det bør fokuseres mest på hvis man ønsker å forbedre sin bridge. Selv om system og signaler kan være viktig, er å forenkle heller enn komplisere både i systembygging og signaler trolig beste vei å gå for de fleste av de som ønsker å forbedre seg. System er viktig det og, men for at det ikke skal bli alt for mye bør det fokuseres på varianter for frekvente situasjoner. Det er i alle fall min filosofi om en kan bruke et så fint ord.

Etter at vi røk ut med et smell i kvart’en skulle vi spille en ny turnering, og i aller første kamp møtte vi et bra, men ganske ordinært par som har et system jeg nesten blir svimmel av. Det er releer og merkelig ting over alt, et system som nesten gjør Grøtheims Relepresisjon til et enkelt og greit lite system.

I ett av spillene kom det en endeløs rekke meldinger som alle ble alertert. De endte i 4 spar som skulle spilles av den spilleren som hadde 3 honnørpoeng, mens den som hadde 21 honnørpoeng måtte legge sine kort som blindemann. Og i tillegg var de i feil kontrakt.

Men den hadde sjanser og skulle spilles først.

Spillefører var i 4 spar og måtte løse denne trumffargen for maks to tapere:

Hvis trumfen sitter 3-3 spiller det ingen rolle hvilke kort som legges, det spilles esset og en til. De får det stikket, og idet spillefører kommer inn spilles en spar til og motpartens to gjenværende kommer på. No problem.

Det er hvis det sitter 4-2 det er interessant. Du spiller esset og begge følger med småkort. Så en spar til mot hånden. Åtteren kommer på.

Hva legger du?

Det virker litt naturlig å legge nieren, men det er helt feil, og et påspill som ikke kan lykkes. For hvis spar sitter 4-2 og øst har tieren slik at nieren krever en honnør fra vest sitter det på en av to måter:

Hvis du etter esset og en til legger nieren over åtteren vinner vest med sin honnør, men du taper senere to sparstikk til østs honnør-10 dobbel siden du må spille spar fra syd. Hvis det sitter 3-3 spiller det som sagt ingen rolle hva du legger i fargens andre runde.

Det er kun en 4-2 sits du kan løse etter denne starten:

Øst legger liten i andre sparrunde, for bruker han en honnør blir det enkelt, tieren faller og syd har J-9 til å presse ut østs andre honnør. Idet åtteren kommer på bør knekten legges i håp om at det sitter nettopp slik, den sitsen som gjør at du kan lykkes hvis det sitter 4-2. Da blir det kun to spartapere!

Slik så hele spillet ut:

Spillefører som altså hadde et enormt system og et fargesprakende systemkort hadde åpenbart jobbet mye med bridgen sin, men fargebehandling var ikke hans sterkeste side. For i andre sparrunde la han nieren – altså en variant som ikke kan lykkes med denne fargen - og tapte til tieren, og følgelig fikk han tre trumftapere. En bet i 4 spar.

Det er ikke helt nedlegg i 3NT med nord som spillefører, men den vinnes normalt. Og det er den kontrakten de aller fleste vil havne i, og det etter kun et par melderunder: 2NT åpning fra nord, overføring til 3 spar og 3NT forslag neste gang – nord passer.

Det går an å bete 4 spar uavhengig av sparvarianten, men da må vest finne det spektakulære utspillet liten hjerter. Da kan øst gå opp med sparhonnør i andre trumfrunde, spille hjerter til vests ess og få seg en stjeling med en hjerter til fra vest! Det motspillet er selvsagt umulig å finne i praksis.