Den uheldige engerdølen hadde virkelig gjort sitt ytterste både for folk, fe og fedreland - og ikke minst for sin egen del. Gjennom to år med pandemien hadde han sprita hender, holdt avstand og brukt munnbind. Han hadde holdt seg utenfor sosial omgang. Ja, til og med kona hadde han ved et par anledninger sendt på gjesterommet - i påskudd av at det var et koronatiltak lagt frem av regjeringa. Dette var jo bare tull såklart, egentlig var han bare lei snorkinga hennes.
Helt inn på oppløpssida hadde vår venn klart å holde seg unna smitte, men - så var det slik det måtte bli: Dagen før myndighetene igjen åpnet opp samfunnet og avsluttet alle tiltak, ja, da kjente den uheldige engerdølen det dra seg til med hodeverk, snørr og kulehoste. Ett par vattpinner opp i diverse kroppsåpninger avslørte så det han i to år hadde fryktet: Han var smittet av det hersens viruset. Nå venta det ei uke i sotteseng, kun avbrutt av OL og andre bekvemmeligheter.
Så meldte styret i bridgeklubben at også disse var klare for gjenåpning. Endelig, og den uheldige engerdøl kjente han frisknet til bare ved tanken. Symptomene ga seg sakte, men sikkert, og endelig på spilledagen avgjorde han selv å kunne avslutte isolasjonen og gjenåpne eget liv. Litt mild hoste var det fortsatt, men sjøl statsministeren gikk rundt med restsymptomer, og den uheldige engerdølen forsikret derfor alle med at det kun var snakk om restsymptomer.
Første bridgekvelden skulle han utgjøre makkerskap med en av klubbens virkelige nestorer. På tre minutter hadde de avtalt et enkelt system, og ikke lenge etter satt vår venn og kjælte omhyggelig om følgende vifte:
Starten var enkel nok med 5 korts hjerter og egen åpning, og vår venn la sin melding ned på filten. Det var en fantastisk følelse å endelig kjenne plasten mellom fingrene, duringa fra givermaskina og lukta fra kaffekoppen som skraper lett mot bordflata. Det går pass fra motspilleren til venstre før den drevne spilleren over bordet enkelt drar frem en større bunke meldelapper og legger på bordet: "Ja, men da skal vel dette være greit da", sier han og melder 4 spar. 4 spar? Ja, men....
Og nå ser den uheldige engerdølen hva som har skjedd. I all iveren og gleden har han åpna feil. Han har åpna 1 spar, ikke 1 hjerter! Nå er det om og gjort å gjøre gode miner til slett spill, og så fort han har muligheten legger han passlappen i tempo. Dermed blir sluttkontrakta 4 spar, og ut kommer liten spar:
Her er det mye som skal sitte fint, men nå drar den uheldige engerdølen frem beste i seg: Utspillet tar han med esset (vest har uansett ikke spilt fra dama). Deretter tar han for kløver ess og spiller i vei kløver dame. På begge disse kvitter han seg med ruter på hånda, og vest kommer inn på kløverdame. Igjen kommer ny spar, men nå var det på mange måter over fordi kløveren var godspilt og sparen satt 3-3 med dama i kutt. 10 stikk og god stemning.
Det vil si, helt til han kjenner det fordømte restsymptomet kile på drøvelen igjen, og den øredøvende jubelen, som han ihvertfall hører inni seg sjøl, blir brutt av ei solid hostekule og nye unnskyldninger til omgivelsene om at: "Nei, jeg er ikke positiv lenger - kors på halsen!"
