Undertegnede så frem til en bridgefri helg, selv om det i helgen spilles sluttspill i en av de store turneringene her i New Zealand, Interprovincial Teams. Det er litt sammenlignbart med seriemesterskapet i Norge, lagene representerer hver sin sone (7 soner), men her nede er det strengere med hensyn til hvor du bor. Så makker og jeg kunne ikke stille i kvalifiseringen fordi han har flyttet til en annen sone. Fruen derimot, Faith Tislevoll stilte i kvaliken med NZ bridge sin Grand Old Lady, Jan Cormack som er over 80 år. De kom seg med på Auckland sitt damelag, og derfor blir det til at jeg følger med på bridge hele helgen likevel.

Jan som var en toppspiller i åpen klasse i mange år er en nokså spesiell gammel dame, en morsom og interessant karakter, veldig sta, men fortsatt en god bridgespiller selv om hun nok naturlig nok var bedre før. Så vidt jeg vet har hun spilt i internasjonale mesterskap i mer enn 50 år, og en gang vant hun visstnok en medalje i VM damepar. I dette spillet viste hun at gamle kunster ikke er glemt:

(Giver vest, alle i sonen)

Jan var i 4 spar som syd. Vest spilte ut en liten hjerter til esset. To runder trumf ble fulgt av den andre hjerterhonnøren, så hjerter til stjeling og kløver dame. Nå lå vest unna. Det ville vært litt bedre motspill å stikke og fri seg med kløver, men det kan gå bra for spillefører likevel.

Kløver konge i neste stikk ble stukket av vest som spilte mer kløver til tieren, knekten og stjeling. Cormack spilte seg nå over til nord i trumf, og dette var igjen:

Vest var ferdig, for nå fulgte liten ruter til nieren og vest sin tier. Hun måtte gi syd for ruter konge. Om vest hadde hatt en kløver eller hjerter til ville det ikke hjulpet forsvaret, for kløver/hjerter derfra ville vært til dobbeltrenons som ville gitt stjeling på den ene siden og ruteravkast fra den andre.

Det ble altså kun to rutertapere og en kløvertaper, +620 som Jan Cormack helt sikkert ville notert på samme måte i 1970.