Mens andre hadde (tydeligvis) fantastiske dager i Orlando, Florida og de fleste hjemmeværende fulgte med på World Series of Bridge hjemmefra (i Norge, eller New Zealand for meg) var det mens den siste ukens spilling i Orlando foregikk tid for å starte den New Zealandske festivalen, «New Zealand Bridge Congress».
I New Zealand er forholdene i bridgen veldig like det som er tilfelle i Norge. NZ sitt forbund har en god del flere medlemmer enn Norge, tror det er rundt 14-15000 medlemmer. Når det gjelder alder på spillerne sliter vi her med de samme som i Norge, gjennomsnittsalderen kryper oppover. Men også her er det lyspunkter på det området.
Det jobbes aktivt med rekruttering, både fra forbundet, klubbene og andre som driver med opplæring. Det har etter hvert grodd frem et par-tre grupper unge som spiller aktivt nå, forskjellige steder i landet, akkurat som i Norge. Og deres læringskurve er bratt!
Viktigere enn at de faktisk allerede spiller bra synes jeg det er det at de spiller! Og at de deltar i turneringer, spesielt at det kommer til den årlige festivalen som er omtrent som den norske, en rekke mesterskap hvor noen er mindre prestisjetunge enn andre. Også antallet spillere er nokså likt den norske festivalen, kanskje noen flere her. Nivået er blandet, og i dette landet er det generelt lavere nviå enn i Norge. Den finnes endel toppspillere, men neppe mer enn 12-15 stykker som ville hevdet seg i den norske toppserien. Men til bridgekongressen kommer alltid mange fra Australia, samt noen amerikanere, kanadiere, engelskmenn og ganske mange fra forskjellige asiatiske land. Men altså, heldigvis er det en gjeng med ungdommer i blant alle oss som har blitt noen år...
Under årets arrangement (åtte dager) som ble avsluttet i helgen var det imidlertid ikke akkurat en ung dame som den ene dagen fikk mest oppmerksomhet. Hun som ble "brutalt" dratt frem fra bordet hun så komfortabelt satt for å spille bridge ble klappet frem for å motta en blomsterkvast og en gave siden det var hennes etthundreårsdag!
100 ÅR!
Ryan Song (14 år) og Enid Tower (100 år) diskuterer spill på Enids bursdag som ble feiret med å spille bridgeturnering!
Slikt varmer for alle som er glade i bridge, det er simpelthen vakkert!
Unge Ryan var den yngste deltakeren på bridgekongressen med sine 14 år. Men i lagturneringen var laget hans til sammen 10 år mindre enn undertegnede som selv er en ungfole sammenlignet med Enid Trower!
Ryan er kanskje den mest talentfulle av akkurat denne gruppen av ungdommer som bor og spiller i Howick litt utenfor New Zealands største by Auckland. Jeg spilte selv mot han i en runde i en av de mange turneringene, og han og hans makker, en jente som så ut til å være omtrent året eldre enn Ryan, eller noe sånt, driblet oss i flere spill!
Fra siste dag i festivalen tar jeg med et spill som kan være litt konstruktivt når det gjelder meldestrategi, ikke akkurat system.
Dette handler om et klassisk problem i meldingene, hvordan kunne få sjekket essene (Key Cards) på en trygg måte når vi har en minortilpasning og "sniffer" på slem, da det i slike situasjoner godt kan være at vi ikke tåler svaret 5 ruter eller hjerter (1 ess, eller 2 ess, eller 2 Key Cards) på vårt spørsmål 4 grand, fordi svaret som er høyere enn trumffargen på fem-trinnet avdekker at vi mangler to Key Cards (kanskje to ess).
Meldingen startet de fleste stedene 1 spar – 2hjerter, eller 1 spar – 2 kløver som jeg synes er mest korrekt. Uansett finner vel de fleste tilpasningen i kløver, enten med det samme (etter 2 kløver-svar), eller i neste melderunde.
Da blir øst sleminteressert!
Det startet altså mange steder på en av disse to måtene (eller lignende):
(4 ruter med hopp i det siste forslaget til start på meldingene er Splinter, kortfarge med sleminteresse i kløver)
Ved en rekke bord satte de så i gang med kontrollmeldinger (cuebids), og etter litt av det sa vest 4 spar, sparkontroll. Det er det som ofte blir feil. Nå kan ikke øst på en trygg måte få sjekket essene, for sier han 4 grand så risikerer han at makkeren sier 5 ruter – ett Key Card, og da mangler det to ess, og pga. av svaret 5 ruter er vi allerede høyere enn trumffargen på fem-trinnet!
Så øst må kanskje si 5 kløver over sparcuebiddet, det er ikke trygt å si 4NT. I så fall bør antagelig vest løfte til 6, han vet jo selv at han har to Key Cards her, og han vet også om dette problemet (dette problemet kan også oppstå om man spiller med 1430-svar på Key Card Blackwood, dvs. at det første svaret viser ett eller fire, det andre null eller tre).
Tipset blir at når vi har funnet en minortilpasning og er i slemsonen og altså må være forsiktige fordi vi kanskje ikke tåler svaret vi får på 4 NT, så vil stadige, fortsatte kontrollmeldinger selvsagt vise interesse, men antyder at grunnen til at han ikke gjør det enkelt med 4 NT, men fortsetter å kontrollmelde, er nettopp pga. av at han frykter det kan være sånn. Så selv om den ene slår av i 5 i minor i en slik sekvens bør han andre ganske ofte løfte til slem hvis han har to Key Cards.
Noen mener de løser dette problemet ved at de spiller såkalt MINORWOOD, dvs. 4 i minor spør om Key Cards i den minorfargen. Det løser akkurat dette problemet (de får vite om det mangler 2 Key Cards mens de fortsatt er lavere enn utgang), men jeg er på ingen måte tilhenger av konvensjonen likevel. Det er fordi jeg mener vi trenger naturlige sleminvitter med 4 i minorfarge også, slik at vi kan ta makker med på råd. Og vi må kanskje også sleminvitere med 4 i minor for å kunne avdekke via cuebids om vi mangler kontroll i en farge. De fordelene med «naturlig» fremfor Minorwood er for store til at jeg tror det er riktig å spille med «rigide» Minorwood som gjør at vi blåser inn i ess-spørring og må enten bare melde slem, eller stoppe, kun etter hvor mange ess vi har, uten å kunne få invitert og kanskje akseptert (med ekstra), eller slått av (med minimum), og heller ikke få sjekket om vi faktisk har kontroll (første eller andre rundes) i alle farger.
